Klubbens historie

Historikk

I 1976 ble Pingvin sportsdykkerklubb stiftet i Trondheim. Trondheim froskemannsklubb ble stiftet i 1962. De to klubben slo seg sammen til en klubb 1. mars 2011. Ny klubb arvet Pingvin sportsdykkerklubb sitt navn og Trondheim froskemannsklubb sin stiftelsesdato.

Pingvin Sportsdykkerklubb 76-06

Fra intervju med Robert Revdal – medlem 76-88, klubbens første formann

Pingvin Sportsdykkerklubbs historie går tilbake til midten av 70-tallet da åtte til ti personer fra to dykkerkurs bestemte seg for å starte dykkerklubb. Pingvins første tilholdssted var St Olavs gt. Deretter flyttet klubben til Brattørgata. I Brattørgata ble det foretatt omfattende oppussing av lokalene. Klubben holdt til i Brattørgata frem til 86. De første årene av klubbens levetid var det ca. 20-30 pingviner.

Det var mye dykking på vrak de første årene. Mellom Sunde og Hemnskjell ble det funnet granater fra 2. verdenskrig. Flere av granatene ble tatt med opp som suvenirer og fraktet i bil hjem. Lekteren i Børsa ble forsøkt sprengt av noen pingviner. En større ladning gikk av under vann, men lekteren lå like trygt etterpå. Kanaldykk var vanlig like før jul med bl.a. flere whisky flasker som «fangst». En gang dro noen pingviner på oversiden av Sluppen bru for å gli ned Nidelva i dykkedrakt. Det ble en vill ferd forbi Sluppen bru i ei stri og steinete elv.

I de første årene var Sula fast sted for påsketur. Ellers var det mange dykketurer til Sauøya og Stokkøya på 70- og 80-tallet. I klubbens første år var det noen ukentlige timer som Kretsen disponerte i Sentralbadet hvor pingvinene kunne ha fridykkingsaktiviteter. Klubbens maskott, Christopher Klipphopper, fikk en av klubbens medlemmer tak i via Frösön Djurpark i Østersund, Sverige. Det er en utstoppet pingvin av arten klipphopper. Den står inne i et glassbur og er fortsatt på klubbhuset på Skansen.

Av Dag Linhjell – medlem fra 87

Rundt årsskiftet 1986/87 meldte jeg meg inn i Pingvin Sportsdykkeklubb. Det følgende er en kortfattet historie over det som har skjedd i den tiden jeg har vært med. Det er vel ikke til å unngå at historiebildet mitt blir litt subjektivt.

Jeg begynte omtrent samtidig med at «gammelkara» som til dels hadde vært med siden opprettelsen av klubben overlot styre og stell til yngre krefter, med Roar Solem som formann (han var for øvrig formann også en periode på 90-tallet). Noen av disse yngre kreftene var fortsatt studenter ved Ingeniørhøgskolen, andre var i jobb, men forholdsvis nyutdannete fra samme sted. Det er ikke til å unngå at stemningen og aktiviteten i en klubb blir avhengig av enkeltpersoners engasjement og iver, og de først to årene jeg var med, var det nok kassereren Hans-Jørgen Helgesen som var den store drivkraften (helt propell).

Det var ikke noe Internett til alminnelig bruk før ut på 90-tallet, så det var først mot slutten av 90-tallet at e-post og nettsider ble tatt i bruk til informasjonsspredning i og fra klubben. Fra 1986 utga klubben en liten internavis, benevnt Tidsnok-bladet, visstnok fordi klubbens medlemmer sjelden kom tidsnok til noe som helst. Pingvin-tid var et begrep. Bladets redaktør var nesten hele tiden Sveinung Sigbjørnsen. Det startet friskt med 4 utgivelser første året, men etter hvert gikk utgivelseshyppigheten ned. Siste nummeret tror jeg kom i 1992, og da hadde det vel vært et år siden forrige utgave.

Klubbens lokale i de tre første årene jeg var med, var i en brygge i Nygata på Bakklandet. Jeg tror noe av bakgrunnen til at klubben havnet der var at brygga stod mer eller mindre tom, og ble eid av slektninger av en av klubbens tidligere kasserere, Morten Maske. Lokalet hadde vi faktisk gratis, og klubben hadde pusset opp et rom i første etasje til klubblokale.

Turvirksomheten i den første tiden jeg var med besto av påsketur, kanskje en pinsetur, og en høsttur første helgen i september. Høstturen ble som oftest årets hovedtur. Ellers var det dagsturer. Det var vel først mot slutten av 90-tallet at antall overnattingsturer steg drastisk. En tid ble det forsøkt å ha en månedlig overnattingstur, men det ble få eller ingen deltagere på en del av disse turene, så antallet er siden redusert til dagens nivå, som foruten påske- og pinsetur omfatter 2-3 turer i vårsesongen og tilsvarende i høstsesongen, og gjerne en en- eller to-ukers sommertur med vår nåværende skøyte M/K Veslefrikk. De første årene jeg var med var det også sjelden det var mer enn ett dykk om dagen, selv på overnattingsturene.

Ett eller to år før jeg begynte i Pingvin, hadde det vært en tur til Runde. Dette var en tur det ble snakket mye om, bl.a. med dykking inn i en hule som visstnok bare svært sjelden er tilgjengelig på grunn av bølgeforholdene. En eller flere påsketurer hadde visstnok gått til Vågen Camping på innsiden av Hitra. I perioder har det blitt dykket dypt i Pingvin, og her var det en episode med kjempesikt som førte til et ikke planlagt dykk til 70m, med påfølgende overhøvling fra dykkeleder Bjørn Einar Moe (vanligvis bare kalt «Snekker’n»).

Klubbens båt var en åpen aluminiumsbåt. Dette var en flatbunnet oppdrettspram med etter sigende særdeles elendige sjøegenskaper. Jeg har aldri sett den båten. Den og motoren stod lagret på land for vinteren da jeg begynte, og motoren ble stjålet. Klausuler med liten skrift i forsikringsavtalen gjorde at det ikke var noe å hente på forsikringen, og båt og henger ble solgt til en som hadde behov for å bryte is i deler av Namsenfjorden.

Klubben begynte raskt å se seg om etter ny og større båt, og da stod treskøyte høyt på ønskelisten. I mai 1987 ble det kjøpt en liten kutter, etter en drastisk pruterunde. Prisforlangende var 45000 kroner; vårt pruteteam startet på 22500, og vi fikk båten for 35000. Dette var en offisielt 30 fots kutter som vel i praksis var nærmere 35 fot. Den het Leka, og var bygget som lokalrutebåt for det området. Med en 4-sylindret Bolinder motor på 45 hk gikk båten ca. 6 knop, så langturer tok litt tid. Finansiering var til dels klubbens oppsparte midler, og til dels «andeler» av varierende størrelse fra klubbens medlemmer. Jeg gikk inn med 5000,- og regnet med at da hadde jeg i stor grad gjort mitt. Jeg hadde ellers om mål i den tiden å holde meg unna alt organisatorisk arbeid. I stedet ble de 5000 sett på som tegn på min glødende interesse og jeg ble raskt valgt til båtsjef, noe jeg fortsatte å være med kun et lite avbrekk inntil Christian Steinebach tok over for noen år siden.

Med en gang etter kjøpet av Leka var det en del ting som måtte fikses opp. Det startet dårlig med turen inn fra Knarrlagsund-området til Trondheim. Mye rusk på tanken gjorde at dieselfiltrene gikk tette og motoren måtte kjøres på lav effekt. Turen tok dermed 12 timer. En av «gammelkara» i klubben, Hans Ervik, hadde seilt i maskin i kystfart, og han tok seg av å få satt på lokk på siden av dieseltanken og få rensket den opp. Styrhusfronten var også råtten, og ble skiftet i løpet av en liten måned. Det var mange nevenyttige folk med båtinteresse med i den tiden, og minst en av dem hadde noe profesjonell erfaring som snekker.

M/K Leka hadde ikke akkurat noe imponerende fribord. Riktignok er kuttere lave bak, men med rundt 10 personer og deres dykkerutstyr om bord, skvulpet hekkbølgen i ny og ne inn på akterdekket selv med flat sjø.

I denne første tiden med skøyte, var interessen stor. Mange kjørte båten, og mange jobbet på båten. Det var dog til dels litt vankelig å styre hva det ble jobbet med, men båtsjefen var i denne tiden først og fremst tenkt som en person som passet på at det ikke ble kollisjoner i ønsket om bruk av båten. I tillegg til klubbturer kunne medlemmer med andel i båten leie den til privat bruk for kr. 200 pr. døgn, og båten ble mye brukt.

Vår nåværende skøyte Veslefrikk er såpass stor at det er åpenbart at man ikke tar i mot den med hendene når den kommer inn mot kai. Leka var bare halvparten så drektig som Veslefrikk (9,5 vs. 17 brutto registertonn), og den ble i noe større grad flyttet på manuelt. Dette medførte også en personskade: Per Arne Gustad kjørte og kom litt fort inn mot den gamle flytebrygga på Skansen. Han hadde full kontroll, men en av dem som stod på brygga, Dag Andersen, trodde det kom til å gå galt og prøvde å ta i mot båten. Det endte med at han fikk armen mellom båten og en av pålene som holdt flytebrygga på plass. Det sies at folk rundt hørte at armen hans knakk.

Mange, særlig kvinner, betakker seg vel for å bruke det kjemitoalettet vi har i Veslefrikk i dag. Men Leka hadde i det hele tatt ikke noen do. Derimot var dykkestigen fastmontert på rekkverket midt bak på hekken, med hengsling for å kunne slå nedre halvdel opp under fart. Skulle man store ting, satte man seg på rekkverket og støttet seg på dykkestigen. Dorullen tredde man inn på et av trinnene på stigen.

Antall medlemmer steg raskt i tiden 87 – 89. Med svært aktive styremedlemmer som fortsatt gikk på Ingeniørhøgskolen, først og fremst Hans-Jørgen Helgesen og sikkerhetssjef Harald Stegavik, ble det rekruttert mange medlemmer derfra. Også fra andre skolemiljøer kom det en del medlemmer. I tillegg var et par av «gamlekara», nemlig Øystein Flønes og Hans Ervik, instruktører, først i tilknytning til Rolf Ketils butikk som den gang lå i Fjordgata og het Skarven, i en periode flyttet de til Havsport (som senere ble Trondheimsavdelingen til Dykkesport). Selv om de var tilbakeholdne med selv å anbefale noen klubber, kom det da noen medlemmer på grunn av dette, også. I en periode slapp klubben selv til med klubbreklame på avslutningen av enkelte kurs. Antall betalende medlemmer var så vidt jeg husker 66 på det meste. En klar ulempe var at medlemsmassen var dominert av unge, uetablerte personer som i stor grad forlot byen og klubben etter endt utdanning, noe som først førte til mye gjennomtrekk, og senere til et drastisk fall i medlemsmassen da kontakten med Ingeniørhøyskolen forsvant etter at styremedlemmene som hadde gått der selv var ferdige med utdanningen og til dels hadde sluttet med dykking.

Den raske økningen i medlemsmassen ble til å begynne med et organisatorisk problem på overnattingsturene. Det var ofte 20-27 med på disse turene, og konsekvensene var det få i lederskapet som var forberedt på. Selv om de fleste hadde bare ett dykk om dagen gikk kompressoren nesten 20 timer i døgnet. Det måtte ordnes fyllevakt når det var langt mellom bosted og plassering av kompressor. Og det var ikke på noen måte plass til alle deltagerne samtidig i M/K Leka, så det måtte kjøres to turer pr. dag for at alle skulle få dykket.

Gjennomsnittsalderen i klubben var lav. Nå til dags har vi vel knapt nok apparatdykkende medlemmer som er så unge som datidens gjennomsnittsalder. I tillegg til de nevnte studenter, kom det også inn en del 17-19-åringer (Øyvind Loennechen, Thorbjørn Alstad, Pål Castberg, Sigurd Pettersen, Øystein Haarberg, Trond Faanes). Med visse avbrekk, til dels på grunn av Australia-opphold, lange reiser i fjerne Østen og militærtjeneste, ble mange av dem værende i byen lenge på grunn av studier ved daværende NTH, og klubben fikk mye glede av noen av dem i styre og stell nærmere midten av 90-tallet. Klubbens yngste apparatdykkende medlem, Audun Austli, var for øvrig 15 da han begynte. Før jeg ble medlem, hadde visstnok enda yngre personer vært med på dykk med klubben sammen med en eller flere foreldre som var klubbmedlemmer.

Et problem som begrenset muligheten til rekruttering etter at Havsport (senere Dykkesport Trondheim) ble ren PADI-skole, var at i denne tiden tillot ikke NDF personer med PADI dykkesertifikat å dykke i regi av klubb som var medlem i NDF. Dette skyldtes at NDF mente at PADI’s grunnkurs Open Water Diver mest var beregnet på å utdanne dykkere som skulle følge en leder i en klynge på dykk i Syden, og at det var utilstrekkelig for den typen pardykking som var praksis her til lands. NDF’s grunnkurs den gangen var CMAS ** med noe tillegg for kaldtvannsdykking. Dette ble først løst på 90-tallet da det kom statlige retningslinjer og siden krav om hva som skulle være innholdet i grunnkurs. Disse var marginalt mer omfattende enn PADI OWD slik det hadde vært undervist til da.

En konsekvens av den unge medlemsmassen på slutten av 80-tallet, og at mange av de «gamlekara» som fortsatt var aktive ikke hadde særlig godt betalte jobber, var at overnattingsturer måtte gjøres billigst mulig. Jeg husker spesielt en gang overnatting til 80 kroner natten ble funnet å være for dyrt, og styret måtte finne et alternativt sted som bare kostet 60 kroner natten. Det var for øvrig forholdsvis få overnattingssteder tilgjengelig på Trøndelagskysten. Rorbuer (som i stor grad blir leid av tyskere i en lang sommersesong) fantes knapt. I flere år gikk høstturen til Risnes på Hitra, senere omdøpt av noen til Brisnes mest på grunn av tilstanden til deltagerne, mer enn vindstyrken. Der fikk vi leid noen hytter som lå litt spredd i terrenget. Dette var antagelig hytter som var beregnet på utleie, men de ga inntrykk av å være vanlige norske hytter av varierende typer.

Med M/K Leka hadde klubben to utmerkede påsketurer til Lillesandøy ved Averøya vest for Kristiansund. Båtens lave fart ga en reisetid fra Trondheim til Lillesandøy på 17 timer. Dette ble i gjort hovedsakelig som nattseilas, med sen kveldsavgang fra Trondheim, og militært vaktsystem med 2 personer på vakt, 2 timer på og 4 timer av.

Den siste Lillesandøy-turen endte svært dårlig. Den dagen vi skulle dra hjem på kvelden, var det 4 deltagere som dro for å dykke i Vevangstraumen på formiddagen. På veien gikk båten på et skjær. De satte så kursen mot et langgrunt område i håp om å kunne kjøre båten opp i fjæra, men de kom ikke så langt før båten hadde tatt inn så mye vann at motoren stoppet, og den sank på 16 meters dyp. Med båthjelp fra Averøy Dykkelubb fikk vi tatt opp det meste løsgods fra båten dagen etter, og det ble biltransport til Trondheim for alle. Beklageligvis var båten ikke forsikret. Vi hadde fått den besiktiget, og hadde fått noen pålegg om utbedringer før forsikring kunne bli aktuelt. Dette dreide seg om tekniske detaljer, hovedsakelig i maskinrommet. Noen utbedringer var gjort, men et par gjensto fortsatt.

Som en kuriositet etter havariet kan det nevnes at båten hadde en radar, som vi måtte bygge om fra 24V til de 12V som båtens strømanlegg hadde. I starten på den siste påsketuren røk et par transistorer i kraftforsyningen. Det viste seg at ved 12V skulle disse vært dublert, og nye ble bestilt. De ankom noen dager etter at båten hadde forlist.

Det vil kanskje overraske dagens medlemmer at helmaske var svært vanlig på 80-tallet. Jeg vil anslå at rundt halvparten av de som var medlemmer da jeg begynte brukte helmaske. Det var også svært få som brukte noen annen drakt enn Viking Sport, som den gang var den suverent billigste tørrdrakten man kunne skaffe seg. Men man skulle stelle pent med den hvis man ville ha den mer enn 2-3 år. Det var også svært mange som brukte 2×10-liter sett. Alternativet var stort sett 1×15-liter. Det var bare 200 bars sett som var i bruk den gangen, antagelig fordi det var svært få steder man kunne få fylt 300 bar. Nesten ingen klubber kunne gjøre det, heller ikke Pingvin. Ombyggingen av Pingvin-kompressoren til 300 bar er av forholdsvis ny dato, det vil si ca. år 2000.

Ellers var det til å begynne med bare frontvester. Rundt 1988-89 begynte de første jakkevestene å dukke opp. Det gjorde også de første dykkecomputerne, som til dels slett ikke var til å stole på. Noen computere kunne ikke engang håndtere gjentatte dykk.

I tiden uten båt var det en høsttur til Barmanfjorden på Hitra. Der ble det leid en passasjer-treskøyte (Svanen) til dykketurene. Påfølgende påsketur gikk til Måneset på fastlandssiden litt nord for Rørvik (Vikna).

Etter forliset av Leka var vi uten båt i ett år. Etter å ha sendt ut delegasjoner for å se på båter rundt om i landet, endte vi i 1990 opp med å kjøpe Veslefrikk, fra litt sør for Bergen. Etter pruting kostet båten 87000 kroner. Klubben hadde litt oppsparte midler, og det ble tatt opp et banklån på 40000 kroner (nedbetalt over to år) og et privat lån på 20000 kroner. Også denne gang ble det solgt andeler til klubbmedlemmer, men det var kun en liten del av kostnadene som ble dekket på denne måten. Ordningen med andeler ble opphevet ca. år 2000.

Også Veslefrikk kunne leies til privat bruk når det ikke kolliderte med klubbens bruk av båten. På grunn av større båt og vesentlig bedre ombord-fasiliteter enn i Leka, ble prisen for dette satt til 500 kroner pr. døgn.

Med båten fulgte en lite, gammel og langsom dykkekompressor med bensinmotor. Den ble brukt litt som ekstrakompressor om bord på større turer, men fungerte etter hvert temmelig dårlig. En eller annen gang i siste halvdel av 90-tallet var det et medlem som tok den med seg for å få fikset den opp. Siden har ingen sett verken kompressoren eller medlemmet, men det ble ikke gjort noe for å finne dem igjen, fordi den kompressoren ikke ble særlig sterkt savnet.

Ca. 1990 begynte en nedgangstid. Flere ting bidro til det i rask rekkefølge. En var at vi måtte flytte ut fra lokalet vårt, fordi brygga skulle pusses opp. Vi flyttet inn i varmebunkeren på Dora, sammen med Nidaros og Draugen som allerede var der. Det andre var at kontakten med Ingeniørhøgskolen forsvant da våre styremedlemmer som hadde studert der var ferdige med studiene. Det bidro også litt at en av de hos oss som var instruktør, Øyvind Flønes, sluttet med den virksomheten. Han hadde styrmannsutdanning, utvidet til kaptein, flyttet til sørligere deler av landet og begynte å seile utenriks, noe som vel var litt overgang fra hans tidligere virksomhet som styrmann på sjøbrannsprøyta til Brannvesenet. Den andre instruktøren reduserte også instruktørvirksomheten sin en del. Havsport (senere Dykkesport Trondheim) ble en ren PADI-skole, og som NDF-klubb kunne vi i praksis enda ikke ha medlemmer med PADI-sertifikat.

Klubben var ikke særlig fornøyd med lokalene på Dora. Bl.a. var adkomsten via en utvendig vindeltrapp, noe som sterkt kompliserte transporten av større gjenstander, og da særlig kompressoren. Det var heller ikke vann eller toalett der. Den fortsatt delvis praktiserende instruktøren fra klubben, Hans Ervik, hadde begynt med kajakkpadling, og Kajakk-klubben (TKK) brukte møtelokalene sine nokså lite, og han fikk etter hvert organisert det slik at Pingvin kunne flytte inn hos TKK. Dette skjedde i februar 1993. Og der har klubben vært siden. Hans døde dessverre få år senere av kreft.

Flyttingen var ikke på noen måte tilstrekklig til å få noen ny giv i klubben. Medlemstallet bare fortsatte å synke. På det minste var det 16 betalende medlemmer. Utover andre halvdel av 90-tallet økte etter hvert medlemstallet til rundt 30, og der har det vel stort sett ligget til ganske nylig.

Jeg tror det var rundt midten av 90-tallet eller kanskje litt over at praksisen med å arrangere egen påsketur opphørte, og at vi konsekvent deltok på Skårøya utenfor Hitra, hvor det først var Nidaros som sto for arrangementet, og senere Draugen. Før dette hadde vi hatt påsketurer til Vadsøysund (like ved Mausundvær ute i øyrekken) og til Veidholmen utenfor Smøla med god deltagelse, og en til Sauøya, også i Froan. Her var det mange de første dagene i påska, men senere var vi bare tre, og når det samtidig var mye vind kunne vi ikke bruke Veslefrikk til dykking. Det ble kjørt noen få dykkinger med gummibåten, men ellers fikk vi studert øya godt.

I 1999 begynte enda mer avanserte turer å ta form. Den første Pingvin-utenlandsturen ble et faktum, med Jørgen Neegaard som primus motor. 8 medlemmer og 2 bekjente av medlemmer dro på 14-dagers tur til Rødehavet, først en uke i Sharm-el-Sheik, så en uke på liveaboard. Det var også en dagsutflukt til Kairo, hvor vi bl.a. skulle besøke pyramidene. Uheldigvis skulle president Mubarak overvære en generalprøve på den årlig oppsetningen av operaen Aida ved pyramidene sener på kvelden, så fra midt på dagen var området avsperret av sikkerhetsstyrkene, og vi fikk bare sett pyramidene fra gjerdet rundt anlegget.

Senere har det blitt flere utenlandsturer med varierende deltakelse (2-6). Ikke alle har formelt vært klubbturer selv om de i utgangspunktet var åpne for alle medlemmer. Disse turene har gått til (med deltagelse i parentes): Phuket i Thailand, mesteparten av tiden på liveaboard (4), Bali/Komoda i Indonesia, også hovedsakelig liveaboard (2), sørlige del av egyptiske Rødehav som attpåklatter på en tur i regi av Drøbak Dykkeklubb (4) (halvparten av tiden på liveaboard), Kri og Manado/Bunaken i Indonesia (6) og til slutt Tenerife (Kanariøyene) (3).

Det har også blitt noenlunde fast praksis med en Halten-tur med Veslefrikk i pinsen eller i Kristi-Himmelfatshelga (hvor man da har måttet ta seg fri på fredag). Dette begynte første gangen med noe som var ment som en øyrekken-tur, men hvor det blåste opp til storm slik at vi ble liggende værfast på Halten.

Det har etter hvert blitt en del utskifting av råttent treverk på Veslefrikk. Og det har dessuten vist seg at det å beregne hvor lang tid en jobb vil ta, det er slett ikke så enkelt. Det begynte godt med utskifting av all dekksplank og alle dekksbjelker på bakken (d.v.s. helt foran), samt utskifting av den øverste meteren av 27 spant, og utskifting av en del garnering, tilbake i 1992 en gang. Som vanlig ble jobben mer omfattende enn først antatt. Jobben ble påbegynt i juni, og det var meningen at den skulle bli ferdig til høstturen i begynnelsen av september. Jobben ble nesten ferdig til høstturen 1993. I 2000 var turen kommet til det glassfiberovertrukne og etter hvert pill råtne overbygget over salongen. Det var bare glassfiberen som holdt ting sammen, treverket under var det overhodet ikke noe hold i. Dette var en i all hovedsak firkantet kasse med forholdsvis lite formskjæring av plank, så det skulle gå fort. Optimistene antok en ukes jobb, pessimistene, inkludert meg, trodde det ville ta to uker. Det tok 2 og en halv måned. Så, etter at Christian hadde overtatt som båtsjef, var det styrhuset som stod for tur. Christian tok seg fri i to uker for å få gjort unna den jobben. Ett lite år senere var vi ferdige. I fjor vinter skulle vi fikse opp store deler av dekket. På grunn av uforutsett råte ble det bare til at vi fikk gjort den «innledende» jobben som egentlig bare var ment som oppvarming for resten av jobben. Da var årets dekks- og spantejobb nærmere å holde tidsskjemaet, da vi bare brukte ca. 50 % lenger tid enn planlagt.

Til skøytene har vi også hatt lettbåter, hele tiden i form av 3,1 meter lange gummibåter. Den første, med rød farge, delaminerte på andre halvdel av 90-tallet. Ny ble innkjøpt, men den var grå, og vi ville ha noe litt mer synlig. Det endte med Trond Faanes og Ragnhild Erlandsen malte den rød og svart tigrete, og ga den navnet Tiger Nelly.

I år, 2006, har det vært en tilvekst i klubbens båtflåte. En større gummibåt med påhengsmotor og tilhenger ble kjøpt inn brukt fra NTNU for kr. 20.000. Selv om den har kostet noen få tusen til i oppussing, må den betegnes som et meget godt kjøp. Den fikk navnet Pingu.

Som nevnt har det da til tider vært noen nevenyttige og til dels oppfinnsomme folk i Pingvin. En av de mer oppfinnsomme var Peter Skagseth. Han laget faktisk en parafinovn til salongen i M/K Leka. Den var basert på en brenner fra en kamin. Ovnen var rimeligvis ikke typegodkjent og var dermed medvirkende til problemene med å få forsikret Leka. Til å begynne med hadde den ikke oppfyringsluke, så man måtte ta av topplokket på ovnen, helle oppi litt rødsprit og hive nedi en fyrstikk. En kortvarig stikkflamme stod da gjerne opp av ovnen og på tvers av taket i salongen.

Peter laget også en del andre ting, blant annet dykkestigene til både Leka og Veslefrikk. Ettersom han drev radiatorverksted, skaffet han også varmeapparater til Veslefrikk. Det har senere vært noen utskiftninger, men det som står i styrhuset er et av de han skaffet. Han var muligens også den første i klubben som skaffet seg undervannsvideo. Han laget undervannshuset selv. Han hadde også to kraftige lys til bruk sammen med videokameraet, og for å forsyne disse med strøm hadde han en batteripakke i et hjemmelaget, sylindrisk hus med størrelse som en 10-liters dykkeflaske. Den monterte han midt bakpå sitt 2×10 liters flaskesett, som da ble ekstremt tungt (og baktungt) på land.

Peter skaffet seg tydeligvis ofte hull i sin første Viking-drakt, men var vanligvis sent ute med å lappe dem. De fleste Pingvin-turer startet med at Peter lappet drakt. Det var jo relativt fort gjort på en Viking-drakt. Men ofte manglet han lapper og måtte låne eller få fra andre. Det ble sagt at de fleste i klubben hadde aksjer i drakten til Peter.

Veslefrikk har etter hvert blitt utsatt for en del oppgraderinger. VHF radiotelefon og ekkolodd (for øvrig berget ut av Leka før den sank) har den hatt hele tiden. Etter hvert har det kommet til GPS, og på lånebasis disponeres en tastaturløs PC som kartplotter samt en radar. Jørgen Neegaard har skaffet til veie et lite kjøleskap og en Webasto dieselvarmer som Johan Holm har skaffet styringselektronikk til. Dieselvarmeren gjør at det er mulig å få varme i salongen også når motoren ikke går. Det har også alltid vært litt bekymring rundt den manuelle ankerhalingen etter dykk, sånn med tanke på trykkfallssyke. Derfor er det anskaffet en elektrisk ankervinsj, som det fortsatt gjenstår å montere.

Dykkeulykker har det vært lite av i Pingvin. Så vidt jeg kjenner til, har det vært 4 personer som har hatt en tur til Bergen og trykk-kammer, og bare 3 av disse har hatt symptomer på trykkfallssyke. Før jeg begynte i klubben, skal det ha vært en jente som av en eller annen grunn hadde en veldig rask oppstigning fra 40 m, og skal ha fått nevrologiske problemer som plaget henne lenge etterpå. Rundt midten av 90-tallet var det en kar som hadde en litt for rask avslutning på en oppstigning, på en tur med Veslefrikk. Han merket symptomer noen timer etter at han var kommet hjem, og tok selv kontakt med dykkelege i Bergen. Han reiste så til Bergen, men saken ble ikke vurdert alvorligere enn at han reiste med rutefly. Så i år 2000 fikk Gunnar Andre trykkfallssyke-symptomer etter et forholdsvis dypt dykk ved Stokkøya. Også pardykkeren Ragnhild Erlandsen ble jaget med helikopteret til Bergen for sikkerhet skyld, men hun hadde aldri noen symptomer.

Det har av og til vært diskutert om klubben skulle ha noe dykkeutstyr til utlåns. Det var vel mest aktuelt tidligere da svært mange av de som kom til klubben var unge og forholdsvis ubemidlede. Det har i alle fall aldri blitt til noe, utover at klubben disponerer et 2×7 liter 200 bars flaskesett som et for meg anonymt medlem av en eller annen grunn ikke tok med seg da han flyttet fra byen en eller annen gang på andre halvdel av 80-tallet.

Et noenlunde årlig fenomen har vært Årsfesten. Sted har variert en del, blant annet fordi klubben visstnok har greid å bli bannlyst fra minst ett av de stedene hvor Årsfesten har blitt holdt. Etter en dødperiode ble Årsfesten gjenopplivet på slutten av 90-tallet som tema-fest, med Ragnhild Erlandsen som pådriver og organisator. Her har det vært sjørøverfest med skattejakt på Munkholmen, samt Cowboyfest.

Sør-Trøndelag dykkekrets har ikke alltid vært påfallende oppegående. Men to formenn i Pingvin har da gitt sine sterke bidrag til gjenoppliving. Et par-tre år på andre halvdel av 90-tallet var Trond Faanes formann i klubben, og minst ett av disse årene var han også formann i kretsen. Og vår nåværende formann Arnstein Fossli har også engasjert seg i kretsen.

Tidspunktet for det ukentlige klubbmøtet har variert litt opp gjennom tidene. Da jeg begynte, var møtet på onsdager kl. 19. Så var det dette med Pingvin-tid, da. Noen få kom sånn ca. 19, noen flere sånn ca. 19.30, og de fleste sånn rundt 20. Allerede før vi flyttet til Dora, ble møtet flyttet til kl. 20, siden det likevel var da de fleste kom. Dette medførte at folk stort sett kom kl. 20.30. Etter noen år ble derfor dette det nye møtetidspunktet. Virkningen var fullstendig predikterbar: medlemmene dukket stort sett opp kl. 21. Noen år senere sørget et historieløst styreflertall derfor for å flytte møtet til kl. 21, som jo må sies å være noe sent. Men selv det har tydeligvis vært i tidligste laget for noen av medlemmene. Men i alle fall har det sittende styret skjønt at dette gikk den gale veien, og flyttet møtet fram til kl. 20 igjen. På et eller annet tidspunkt ble møtet flyttet fra onsdag til tirsdag. Dette skyldtes at Rosenborg den gang stort sett spilte sine kamper på onsdager, og på kampdager var det dårlig oppmøte på klubbmøtet.

En liten kuriositet i denne sammenhengen var at etter at møtet ble flyttet fra kl. 19 til kl. 20, så vi lenge lite til redaktøren. Nesten ett år etter flyttingen kom jeg en dag litt tidlig før møtet, for å fylle luft. Da satt redaktøren der alene i lokalet. Det viste seg at det hadde han gjort ofte, og lurt på hvorfor det aldri var folk der, og så hadde han gått igjen etter en halvtimes tid. Vår viktigste informasjonsspreder hadde i løpet av et helt år ikke fått med seg at møtetidspunktet var flyttet.

Dette har bare vært et kort og subjektivt overblikk over klubbhistorien i den tiden jeg har vært med. Noen få navn er nevnt. Mange andre kunne ha vært nevnt, og deres fravær her må ikke tas som tegn på at de ikke har gjort en jobb som kunne vært verd å nevne. Men dette er et litt hastig og ufullstendig skriv, og jeg har ellers aldri vært flink til å huske navn. Mange av dem som har vært medlemmer i klubben i bare få år har jeg aldri lært navnet på. Og jeg kan definitivt ikke ramse opp alle styremedlemmer i den tiden jeg har vært medlem, selv om jeg selv faktisk har sittet i styret mesteparten av den tiden.